torsdag 7. april 2011

Meg og min gravide mage

Det er på tide å skrive et innlegg jeg har tenkt på lenge. Det vil si - frustrasjonen og tankene har ligget der lenge før jeg bestemte meg for å skrive om det. Men nå får jeg det altså "ned på papirer". Og kanskje er det noen kvinner der ute som lærer ett og annet?

For ca ett år siden fant følgende samtale sted mellom meg og en dame godt passert 50 år (som forøvrig er psykolog!):
- Du har baby i magen, sant Ingvild?
- Nei... har igrunnen ikke det...
- Åh, gud!!!! Da må du gjøre noe med dette, sa hun, mens hun strøk meg på magen.
Jeg ble rimelig paff og klarte bare å formulere ordene "du tar på magen min!"

I en slik situasjon oppstår et behov for å forklare seg - noe som er helt urimelig. Det er hun som har trått over alle grenser, både av høflighet, intimsone og graving i privatliv. Og likevel er det jeg som står der og famler etter ordene. Blant annet forsøkte jeg å si at det kanskje hadde noe med hvilke klær jeg hadde på meg å gjøre. Da lo hun rått og sa at det var en god unnskyldning. "Den skal jeg også bruke!" sa hun mens hun så på meg med et stort glis.

Jeg avbrøt samtalen ved å begynne å snakke med noen andre. Dette var i pausen på korøving. Jeg bestemte meg i løpet av andre halvdel for at jeg skulle ta det opp med henne etterpå, at hun hadde krenket meg med det hun hadde sagt. Dessverre bød det seg ingen anledning etter øvingen, og siden var hun mye borte pga sykdom. Per i dag har damen sluttet i koret og er nok intetanende om hva hun satte i gang...

Selv reiste jeg hjem, sint og såret. Den kvelden tok jeg selvsagt en ekstra titt i speilet fra siden, for å se på den gravide magen min...

Kun kort tid etterpå opplevde jeg at to personer til kom til meg og spurte om jeg var gravid. Begge var kvinner, begge hadde passert 50 år. Første spurte på en mer hyggelig måte; "Er du gravid Ingvild, eller bare står du sånn?". "Jeg bare står sånn" svarte jeg. Denne kommentaren kunne lett passert forbi uten at jeg la merke til det, hadde det ikke vært for opplevelsen et par uker tidligere. Når tredje mann da spretter opp fra stolen i et møte og tar meg på magen og utbryter i glede; "gud! Skal du ha baby?", så er det vanskelig å dele den gleden dette andre mennesket føler. For nei. Jeg er ikke gravid. Jeg skal ikke ha baby. Dette er meg, slik ser jeg ut. Vær snill å la magen min være i fred! Ved begge anledninger hadde jeg sluket i meg middag mens jeg småløp gjennom sentrum, så magen var full i mat og luft. Men man må da ha lov å spise uten at man deretter må forsvare magens oppførsel overfor voksne, verpesyke damer??

Dette var våren 2010. Jeg gikk sommeren i møte med hyppigere speiltitting, og mer oppmerksomhet på mosjon, tildekking og mageinndraging. Men om det var mosjon, "hold in"-positur eller hvilke mennesker jeg omgikk meg med som gjorde at jeg ikke fikk spørsmålet på en stund, vet jeg ikke.

I november dukket imidlertid spørsmålet opp igjen - da sykkelsesongen var over for min del, og mosjonsmengden gikk ned. Igjen en voksen dame godt passert 50 år. Igjen en som ønsket å dele gleden med meg. Til tross for at jeg hadde tilbragt halvannen dag med henne uten tegn til å ønske å dele denne "noen som helst" glede med henne. Skulle jeg bli imponert over at hun "så det på meg" selv om jeg ikke fortalte noe? Hva hvis jeg var gravid, men ikke ville fortelle noe? Uansett; gravid var jeg ikke, vårens opplevelser kom igjen tilbake, og frustrasjonsnivået steg. Ønskelisten fikk nye tilskudd i form av treningsmatte og rockering...

Og jaggu meg. I desember fikk jeg bevis for at ønskelisten måtte bestå. Igjen fikk jeg spørsmålet - og ja, igjen var det en kvinne over 50 år som "ville meg vel". Denne gangen hvisket damen spørsmålet til meg. Hun forventet sikkert et ærlig, hvisket svar tilbake. Men hvis man må hviske, så er det vel hemmelig, eller? Og hvis det er hemmelig, så skal man vel ikke spørre, eller? Da også denne damen hadde fått sitt nei, svarte hun "Ånei. Nei, jeg måtte bare spørre. Mye bedre å spørre enn å gå og lure vet du". Ehh, nei!?! Det er fullt lov å gå og lure, man trenger så absolutt ikke å spørre!! Svaret vil uansett foreligge innen ni måneder!

Før år 2010 hadde jeg kun fått spørsmålet én gang for seks år siden. Det var en ungdom på jobben som spurte meg "Er du gravid?". Da jeg avkreftet dette sa hun: "Jammen, du ser sånn ut. I fjerde måned eller noe". Jeg og mine kollegaer fikk oss da en god latter. Jeg har også fått spørsmålet én gang i 2011, av en ungdom på 13 år. Hun fikk sitt faste nei, og stilte da oppfølgingsspørsmålet: "hvorfor har du sånn mage da?". Og det er helt greit! Er man 13 år har man lov!

Men når man er en voksen dame bør man vite såpass at man vokter seg for å stille slike spørsmål! Dersom en kvinne er gravid mener jeg det er hennes rett til å fortelle det til dem hun ønsker, når hun selv ønsker det! Et spørsmål om graviditet har i hovedsak to utfall, hvorav ingen av dem er særlig heldige:
- nei, jeg er ikke gravid, og nå såret du meg med å fortelle meg at mangen min er stor
- ja, jeg er gravid, hadde igrunnen tenkt å styre informasjonsstrømmen selv, men jeg klarer jo ikke å lyge...

Min opprinnelige plan var å legge ut et bilde av meg selv i profil i tilknytning til dette innlegget, for å vise at jeg ikke har så alt for stor mage. I ettertid har jeg bestemt meg for at jeg ikke under noen omstendighet trenger å "forsvare" meg i form av et bilde. Disse uttalelsene oppleves som krenkelser, uansett hvordan jeg ser ut.

SÅ TIL DERE KVINNER OVER 50 ÅR - SKJERP DERE!!!!

9 kommentarer:

  1. Amen, Ingvild, amen! :D

    SvarSlett
  2. MIN sjønneste Ingvild kollega....
    Du er så slank og velproposjonert og med den søteste lille, faste, feminine mage jeg vet om!

    Alle damer over 50 er noen duster!
    ( Magene til dem som sa det var sikkert grådig slappe og hang ned på knærne....)

    Hilsen meg på 49,8 år:):):)
    Suss og klem fra meg til deg

    SvarSlett
  3. Herlig, det virker som om når enkelte kvinner kommer over en viss alder, så tror de at de har rett ti å si hva som helst til hvem som helst... En uting.. Magen din er helt topp, ikke la noen kjipe kjerringer få deg til å tro noe annet...

    SvarSlett
  4. Min kjære mor, Anne på landet, sa at jeg måtte gå inn på bloggen din og lese, og det må jeg si; du er virkelig flink å skrive! Enkelte mennesker skulle hatt en smekk på snuten for alt de tillater seg å si. Så drit i hva gamlingsene sier, og husk at det er tross alt ingen som kan få deg til å føle deg mindreverdig uten ditt eget samtykke :)
    Klem fra Lena (som kommer til å hunt you down den dagen jeg skal gifte meg for å stjele brudeskoene dine).

    SvarSlett
  5. Tusen takk for det Lena! Når jeg først begynner å skrive så bare renner det ut:)
    Jeg prøver selvfølgelig å drite i hva folk sier, det bare begynner å bli litt mye... Men jeg er enda ved godt mot:) Heldigvis har jeg funnet en brudekjole som gjør meg kjempeslank!!:)
    Og de skoene skal du selvsagt få låne! De er dødsfine!!!

    SvarSlett
  6. ...som jeg har sagt tidligere, Ingvild - da disse forferdelige damene - som sikkert har pupper som henger ned over sine mager - FAUSKE-MAGEN er vår!!!! Sånn er det bare!!! og - hvis noen ikke kan tolerere at vi ser slik ut, så får de holde det for seg selv. Det er ikke så lett å la det gå videre, for sånne ord sårer, men - det er jo de som burde gå rundt å skamme seg.

    Neste gange får du bare spørre tilbake... jeg synes det er forferdelig at dette skal plage deg, Ingvild. Du er jo en helt FANTASTISK person, som jeg er veldig glad i. Skulle du bli gravid synes jeg det er kjempeflott - hvis du ønsker å bli det, da ;) Men - skulle du ikke kunne bli gravid, så er jo disse spørsmålene enda værre!!! At de ikke kan tenke litt lenger enn til sin egen følelse av å bli mer verdt ved å ha gjettet at du er gravid... det er jo DEM det er noe galt med!!! Så lenge du føler at du fungerer i den figuren du har, så er du bra nok. Hvis du selv føler at nå må jeg gjøre noe, så tror jeg du gjør noe. Men - IKKE la disse "gamle damene" få styre det. Bare spør dem om de vil være med på en liten klatretur!!!

    Glad i deg, Ingvild - og vi får være stolte av FAUSKE-MAGENE våre ;) Klem Milla.

    SvarSlett
  7. Hei Camilla. Takk for det! Jeg vet at jeg skal være glad og fornøyd med den jeg er og at magen min ikke er blant de største, men det er klart det plager meg litt likevel... Hadde det vært én gang, så... Men det er jo en stadig tilbakevendende problematikk - og da blir man lei!
    Samtidig er det blitt en liten kampsak for meg, noe jeg ønsker å sette fokus på. Ikke bare for min egen del, men også for mange andre kvinners del. Så jeg håper mange leser bloggen min og tenker seg om etterpå. Ser det er noen hundre som har lest innlegget - så kanskje når jeg ut til et par stykker?
    Ellers ble jeg faktisk spurt av en mann i dag da... Så kanskje 2010 var kvinnenes år, og 2011 blir mennenes? Det blir jo spennende å følge utviklingen...
    Men det beste av alt er at jeg har en kjæreste som synes jeg er helt perfekt akkurat slik jeg er!!:)

    SvarSlett
  8. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

    SvarSlett
  9. Hei Åselene
    Takk for fine ord! Jeg tror nok vi er ganske mange som opplever at svaien i ryggen kompenseres på framsiden - og det må vel være lov?
    Jeg er helt enig med deg. I andre kulturer anses det som helt naturlig med kvinnelige former. Vi burde ta lærdom av dem!
    La oss få være naturlige, og være stolt over det!:)

    SvarSlett